Ansgar Teologiske Høgskole

Vakkert, varmt og vilt- reisedagbok fra Colombia 2013


I dag er det nesten to uker siden KRIK- og Disippelskapsklassen landet på norsk jord etter 14 fantastiske dager i Colombia. For de fleste av oss begynner ting å synke litt inn, og når vi ser tilbake på tiden i det vakre, varme, ville landet, drømmer vi oss kanskje litt tilbake og husker latteren, smilene, tårene og gleden. Her kommer en liten reisedagbok fra turen vår:




2. april satte vi kursen mot sørlige strøk, og landet i Bogota, Colombias største hovedstad med 12 millioner innbyggere. Vi var 27 stykker på tur, en salig blanding av KRIK, og Disippelskap, høyskoleelever(Dina og Eline), en lærer(Odd Inge) og en reiseleder og tidligere misjonær(helten John Arne Hoppestad). For en gjeng! Første stopp var kystbyen Baranquilla hvor vi ble godt tatt imot av Marte og Christer Rahm, norske misjonærer bosatt i Bogota, og deres frivillige arbeidere denne våren, Elisabeth Kvilesjø og Andreas Danielsen. Hele gjengen skulle følge oss mesteparten av tiden vår i Colombia, og det var vi veldig takknemlige for. Fra å forlate snø og minusgrader, møtte vi strålende en strålende og stekende sol, og jublet for shorts og solbrillevær. 







Vi bodde på et sjarmerende hotell i colombiansk stil, frokosten var en overraskelse hver dag (kan nevne stekt kjøtt, svampeost og maiskaker), og palmegrenene hang over inngangen. De første dagene besøkte vi de fire forskjellige menighetene og skolene som El Pacto driver. Barna var de nydeligste i hele verden, og hadde velkomstfest for oss med folkedans og musikk, plakater og drama. Vi smeltet selvfølgelig helt og hadde opplegg for dem også i form av drama, sanger og leker. Vi deltok også på ungdomsmøter, hvor vi fikk oversatt talene til norsk, og forsøkte å kommunisere med ungdommene etterpå. Tips: stotrende spanske fraser, tegnspråk, Google Translate og tegning på papir fungerer!








Vi spilte også fotballkamp i en av landsbyene, og det var fotballfest uten like! Hele byen møtte opp, og kampene ble utkjempet på den varmeste dagen, på en støvete bane. Som ekte nordmenn, vant til våte gressbaner og stikkende regn, tok det litt tid å venne seg til denne nye måten å spille på, men det endte faktisk opp med at vi vant finalen og beseiret Colombia i landskampen. Lokalbefolkningen bydde på verdens beste maracuyajuice, og iskaldt vann i poser for å slukke tørsten. Det var ikke fritt for at vi svetta en del for å si det sånn! Vi lekte også masse leker med de nydelige ungene i skyggen. De var utrolig frimodige, og det manglet ikke på klemmer og kos. De var utrolig fascinert av det blonde håret vårt, så det var ikke fritt for at vi ble dulla og stelt med. På slutten av dagen utvekslet guttene fotballskjortene sine med de lokale til stor glede og brede smil. 








Det var nesten vemodig å forlate Baranquilla, men vi gledet oss til neste stoppested. I turistbyen Cartagena fikk vi en fridag langs stranda ved det badekarsvarme karibiske hav. Vi storkoste oss, slikket sol, nøt fruktsalat i skyggen, kjørte vannskuter, og spiste varme crepes til lunsj. Alle gikk på tidenes smell, og ble supersolbrente. Det ble en del smøring med aloe vera på hele resten av turen for å si det sånn. På kvelden dro vi inn til den romantiske, historiske gamlebyen. Under stjernehimmelen spiste vi deilig biff, mens musikanter spilte langs gatehjørnene. Gutta våre endte opp med å ha et lite show i sine nyinnkjøpte, arabiske kjortler, til stor applaus fra mengden som samlet seg rundt dem. Vi kjørte hest og kjerre hjem, og lyttet til hestehover og bølgesus.








Neste dag tok vi fly til Bogota hvor vi skulle tilbringe resten av turen. Vi besøkte blant annet flere rehabiliteringssentere, et for barn kalt "Jakobs Hus". Gården lå høyt oppe i fjellene, i vakre omgivelser. Det bodde 15 barn der, alle hadde vært avhengige av rus og han yngste var 7 år gammel. Utrolig sterkt. Allikevel var de fulle av glede og latter, glade i klemmer og elsket å leke med oss. På kvelden hadde vi en samling med dem og fikk lov til å be for dem. Den ene gutten begynte å be, og det eneste han gjorde var å takke Gud for alt. For at han fikk lov til å være på gården, for familien sin, for oss, for familiene våre. Det var så utrolig rørende og det var ikke fritt for at noen av oss tok til tårene. Midt oppe i alt det håpløse så hadde de sitt håp og sin fred i Gud. Om kvelden hadde vi danseparty og de lærte oss sine latinamerikanske moves, mens vi stivt forsøkte å følge med i god, norsk stil. Natta hadde lagt seg som et svart teppe over Andesfjellene og stjernehimmelen lyste over oss mens lynet blinket i horisonten. Gud er mektig!










De neste dagene besøkte vi en skole, og Esperanza-prosjektet, en skolefritidsordning for barn som har det vanskelig hjemme. Vi lekte med dem i parken, spilte fotball og koste oss. Vi forberedte oss også til Kjærlighetsbrigaden. Det er et prosjekt som menigheten arrangerer 3-4 ganger i året, hvor narkomane og uteliggere kan komme og få en dusj, nye klær, mat og forbønn. Vi ble fortalt at vi måtte ha på oss heldekkende klær og en caps for å unngå å få lus. Det kom til å bli utfordrende og vi kom til å se mye fælt. Vi var veldig spente, og litt nervøse, men klare for å tjenestegjøre. 








På vei bort kjørte vi forbi et av de verste strøkene i Bogota, også kjent som "Pappeskegaten". Et par sekunders innsyn i den gata var nok til å feste seg på netthinna for alltid. Mennesker lå langs gata som søppel. Det var hunder og pappesker og kaos. Rett og slett helvete på jord. Vi følte oss motløse, og måtte be sammen før vi gikk inn. Men vi kjente på Filipperne 4,13: "Alt makter jeg i Ham som gjør meg sterk". Og styrket i det tok vi på oss munnbind og hansker og gikk inn. De narkomane stod allerede i kø bak piggtrådgjerder, og det var flere soldater der for beskyttelse. Vi ble fordelt der det trengtes hjelp, noen serverte mat, noen stelte sår, andre hjalp til i dusjen. Det ble mange sterke scener. Noen hadde dype, stygge sår helt inntil det hvite i beinet. De fleste hadde mange knivstikk på kroppen og loppebitt. Alle var veldig tynne på grunn av rusen og sulten. Alle eiendelene deres bar de i en bag. Ei hadde ikke dusjet på et år. Mange av dem eide ikke undertøy. Og du kunne se det i øynene på de fleste. De hadde opplevd forferdelig mye vondt og mye smerte. Allikevel hadde mange en glede i seg. De var så menneskelige. Jentene pyntet seg og hadde masse armbånd og pynt og dill. De jublet over de nye klærne, og takket oss. En dame så at vi ikke var colombianske og spurte hvor vi var fra. Da vi sa at vi var fra Norge, sa hun at hun hadde en sønn som var adoptert bort til Nederland fordi hun ikke var i stand til å ta vare på ham. Hun gråt og spurte om vi kjente ham. Det var sterkt. 



På mange måter var det et utrolig mørke over situasjonene til disse menneskene. Det føltes så håpløst, og vi visste at om en dag kom de til å være like sultne og kalde og skitne som de hadde vært før. Men en ting visste vi; det var lys i Jesus, og hos Ham er det håp uansett! Og hvis disse menneskene fikk bli kjent med Ham så har de noe å leve for som er større enn dem selv. Hvis du leser dette; hver med å be for Colombia. For prosjektene til menighetene. For menneskene som bor der. For misjonærene og de som jobber for å gjøre verden til et bedre sted å være. For vi vet at det er kraft i bønn. Og ofte er det å be, det eneste vi kan gjøre for dem. 


Vi takker Gud for en fantastisk tur, for minner for livet, og inntrykk som har satt spor.




Hvis du vil se flere bilder fra turen kan du gå inn på instagram #abscolombia13

- Ingeborg (elev på KRIK-linja)


Publisert 28. april 2013